Vi har vel alle ergret oss over endeløse møter som ikke lander på noe konkret. Kanskje var noen av deltakerne helt uforberedte, mens andre ikke likte måten et forslag ble lagt frem på og tok det personlig. Når et team skal samarbeide er det mange ting som kan legge hindre i veien for de gode prosessene. Våre egne SOCO’ere Anne Kjørstad, Fredrik Seiness, Håkon Horndalsveen, Henning Myhre Kvaløy og Torstein Vee Haukvik delte tips og verktøy til fasilitering og prosessledelse.
Metode og fremdrift
Vi startet kvelden med øvelser i koordinasjon og samarbeid. Klarer du å ha kontroll på det du selv skal gjøre samtidig som du oppfatter hvor samarbeidspartneren er i prosessen? Selv enkle øvelser setter oss på prøve. Dermed er det lett å forstå at utfordringene øker i team med flere deltakere.
I Scrum er det gjerne fasilitatoren som er oppdatert på metoden som teamet skal jobbe etter, og får dermed også mer ansvar for fremdriften. Hvilke oppgaver skal en fasilitator utøve i et team?
Et viktig bidrag er å motivere til å holde fokus på målet vi jobber mot. Det er fort gjort å la seg avspore, og det er alltids noen andre aktiviteter som kjemper om oppmerksomheten. Fasilitatoren minner oss på at vi sammen skal levere noe, og ofte innen en frist. Det er også en viktig oppgave å sørge for alle involverte bidrar med sin kompetanse. Teamene er gjerne tverrfaglige, og alle kan bidra med sine evner og synspunkter ut fra sine fagfelt.
Ut fra dette fikk en gruppe deltakere oppgave med å diskutere i «Lean Coffee». Ut fra et tidsrom skal vi velge tema og komme frem til gode løsninger. I kveld ble temaene kanskje ikke fullt så testfaglige (blant annet tatoveringer og podkaster), men det var morsomt likevel!
Brede prosesser
Teamarbeid er aldri enkelt, og noen ganger kan prosessene komme skikkelig på avveie. En prosessleder må dermed være trygg på å navigere i kaos. Her må du også kunne håndtere deltakere som vil ulike ting, om det gjelder målsetningen eller virkemidlene.
Vi tok utgangspunkt i Edward de Bonos metode med «tenkehatter» og diskuterte påstanden «vi trenger ikke testing». Metoden går ut på at vi ønsker å få frem alle perspektiver på problemet. Ulike grunnholdninger får ulike farger hatter. Den med hvit hatt skal ha søkelys på fakta, den med rød hatt har sterke følelser, den sorte hatten er pessimist, den gule optimist og så videre. Den blå hatten blir selve prosesslederen, som må passe på at metoden følges, siden det er summen som gir best resultat.
Så hva kom vi frem til? Selvfølgelig trenger vi testing, og så gikk diskusjonen over i hvordan vi kan løse konkrete oppgaver i en utviklingssituasjon med denne metoden. Både artig og interessant!
Takk for en flott smakebit fra todagerskurset alle sammen!
